Blogg
Om filmen, og Filmveksthuset Tvibit.
Postet 11.01.2012 av Bianca Fjellstad
M536
Forord:
Teksten er rotete og inneholder nok endel feil her og der, rett og slett fordi at det erførste gang jeg setter ord på alle tankene og erfaringene rundt prosjektet og det faktum at det er natt, jeg er trøtt. Og nå, når jeg har lest igjennom teksten ser jeg jo at hele den er veldig mye, så, jeg har uthevet det som handler om Filmveksthuset Tvibit, mens det som handler om filmen står i vanlig skrift.
Filmveksthuset Tvibit
- Der drømmer blir virkelige?
Tre jenter. Skeive. En ide. Og så amatør når det kommer til film at amatør nesten er å ta litt hardt i. Et ønske.
Bianca, Anna og Therese, tre skeive venninner.
En film om å være skeiv.
Ingen erfaring om noen av delene innenfor filmproduksjon.
Et ønske om at det skal bli mer aksepter å være skeiv.
Ideen kom fra Bianca og Therese rundt årsskiftet 2010/2011.
Filmen sto klar i årsskiftet 2011/2012.
Og veien dit har vært lang, tung, krevende, lærerik og fin. Og en ting er helt sikkert; vi kunne aldri i livet klart det uten Filmveksthuset Tvibit. Ikke en sjans.
Så; her er vår historie, eller skal jeg si min? I relativt korte trekk vell å merke, for tro meg; dette prosjektet kunne blitt en hel bok.
Homofili. Det er overalt, til og med i dyreverden, men samtidig er det hele veldig bortgjemt. Og ordet i seg selv skaper mange spørsmål i hodet til de som ikke vet. Samfunnet som i teorien skal være veldig åpent og inkluderende, men nei – det er ikke helt sånn ennå. «Jævla homo», blir ropt litt for mange ganger i dette landet, og det er ikke mange tiår siden homofili ble fjernet som en sykdom her i Norge. Skremmende? Ja. Historier om mennesker som har kommet ut av skapet er interessant lesestoff, og selger som bare det i media. Ofte står det « det var veldig vanskelig å komme ut av skapet» eller, «etter at jeg kom ut av skapet har jeg fått se hvem mine egentlige venner er», og ting som « jeg ble mobbet» . Jeg kunne holdt på i lang tid å ramset opp. Men det jeg skal fram til er at homofili ennå blir sett på som noe unormalt, til tider galt, litt skummelt og skremmende. Som om en ikke vet helt hva det er, og alt som er ukjent er jo skummelt, ikke sant? Noen ser det slik at når en person viser seg å være homofili så er plutselig hele personen forandret og hele vennskapet var en løgn. Foreldre som håper at det kanskje bare er en fase som blir å gå over, og bestevenninner som ikke lengre vil ha overnattingsbesøk. Andre igjen kan fortelle at det ikke var vanskelig i det hele tatt, det å komme ut, og at foreldrene har respondert med « Så lenge du er glad så er vi glad i deg, aldri tvil på det», ja og noen har ikke fått reaksjoner på noen som helst måte i det hele tatt, og vennskap har fortsatt som før, som om ingenting er forandret, eller som om ingenting er annerledes ved personen. For det er nettopp det som er poenget; homofili, altså kjærlighet er ikke galt. Ting her i verden som er galt er pedofili, nekrofili og alt det der, ikke homofili – selv om det er et skremmende antall mennesker i verden, Europa, Norden, Norge og ja, Tromsø som mener det.
- å det var da dette vi ville få fram i filmen vår. Vi ville lage en film om det å være homofil, eller skeiv – som vi har brukt. Gjøre sånt at det som blir sett på som annerledes i andre sine øyne ble normalisert, eller vise at det ikke er skremmende i det hele tatt, prøve å få fram at vi, ja vi er mennesker på lik linje med andre, og rett og slett vise hva homofili er, ta fram typiske påstander og spørsmål å besvare de, fortelle solskinnshistorier og skrekkhistorier og mer til. Hvor alt skulle ha en ting til felles; alt materialet skulle være fakta. For det var det vi ville lage. Noe ekte. En dokumentarfilm.
Men det, det var lettere sagt en gjort. Noe vi virkelig har fått erfare på den harde måten. Vi laget blogg for å promotere filmen som på det tidspunktet bare var masse ord i et dokument, og vi ble raskt oppdaget av både avis og radio. Vi kom med store ord, noe vi i ettertid innså at ikke var helt lurt. Men vi lærte av det da, masse faktisk, blant annet at markedet var stort. Som da også var grunnen til at vi kom på at vi skulle lage film, for vi, unge og skeive savnet noe slikt. For at homofili er noe som det ennå snakkes i det stille om er det ikke vits å legge skjul på. Men ja, folk ville se filmen vår, og det at den ble laget av tre skeive jenter og at den da handlet om homofili viste seg å være ekstremt interessant for nærområdet vårt men også en radiostasjon i Oslo. Vi hadde satt i gang noe vi ikke hadde drømt om at skulle bli så stort og krevende og alt mulig som det faktisk ble.
Så, for å korte historien kraftig ned;
alt vi gjorde så ut til å ikke fungere helt. De vi avtalte ting med lovet mye som de ikke kunne holde, gruppa i seg selv gikk litt i oppløsning siden vi alle hadde opptatte liv vedsiden av og hele greia ble en stor påkjenning. Vi hadde gapt over så altfor mye, ja vi gjorde den feilen mange amatører gjør; trodde vi kunne ha ALT med i en film som skulle bli KJEMPEBRA og ALT ble å gå som vi tenkte og selv om vi ikke kunne noe om film så ble vi å få til ALT å vi skulle vise den på den ene festivalen etter den andre, vise den på skoler som faktisk har en alvorlig informasjonssvikt når det kommer til homofili og ja alt hva vi skulle gjøre – Tankene var gode, men de viste seg å være ganske umulig å leve opp til. Men vi kunne jo ikke bare gi opp, selv om vi hadde all motgang i verden, for vi hadde jo vært i avis, på radio, blogg hadde vi og en egen side på facebook hadde vi å laget oss, så film måtte det bli, en bryter ikke løfter.
Tre ble til to, to som prøvde veldig hardt. Redningen kom den dagen vi var innom Tvibit for å låne utstyr til noen opptak vi skulle gjøre, da Gry på filmveksthuset sa « Vi starte med ei sånn dokumentargruppa, som vi tenkte at dokker kanskje kunne være med på, da me det prosjektet dokkers. Så får dokker veiledning og hjelp og sånn, sånn at dokker kommer ordentlig i gang.» Og slik ble det. Noe vi er glad for i dag, for det er takket være den gruppen vi, på dags dato kan si at vi faktisk har en film, om det å være skeiv. Jeg kan garantere at det ikke hadde blitt noen film om det ikke hadde vært for at vi havnet i den gruppen.
Så, tirsdager, fra 17 – 20 tilbragte vi tid med Gry, Liv Ragnhild og de andre som var med i denne dokumentargruppen (som da etterhvert gikk fra to til en, ergo det var vår film og en annen). Der lærte vi (etterhvert kun jeg fra vår originale gruppe på tre) alt jeg nå kan om film, og tro meg – det er faktisk en del nå. Vi lærte om forskjellige typer dokumentarfilm, så på profesjonelle og amatørdokumentarer, diskuterte, utarbeidet ideer i fellesskap, ga respons og fikk respons, hadde kurs for å lære oss med utstyr som består av mer enn på og avknapp og autoinnstillingen, alt som har med klipping av en film å gjøre, vi lærte om lyd, hvordan en burde gjøre det ene og det andre, osv osv osv og så diskuterte vi ideer, tenkte på ideer og prøvde å komme på ideer til vi alle var blå i ansiktet. Vi ble raskt klar over at det vi hadde sett for oss var tanker nok til å lage en dokumentarserie som kunne bli vist på NRK hver fredag i et halvt år fram i tid, og ble derfor nødt til å kutte vekk, spesifisere, kutte vekk, spesifisere, velge bort, legge vekk, fjerne, fjerne, fjerne til jeg/vi til slutt sto igjen med en ide som var gjennomførbar i motsetning til den originale, men som var mange mil fra det vi egentlig hadde planer om å lage. Sårt, jævelig, og veldig vanskelig var det å innse at vi ikke kunne oppfylle alt vi hadde lovet at vi skulle gjøre, alt vi ville gjøre og slikt, for det som ble filmen nå, i 2012, å det vi tenkte i 2011 er to vidt forskjellige ting, men de bygger ennå på det samme; homofili. Filmveksthuset lærte oss å sette realistiske mål, hva som vil se bra ut på en skjerm, hvordan en kan fange seeren og hele den remsa der, og de ga oss ting å tenke på som vi ikke hadde ofret en tanke i starten av prosessen. Vi lærte at veien fra ide til ferdig produkt er LANG og at resultatet ofte blir helt annerledes enn du tenkte. MEN – ofte mye bedre. Ellers kan det sies at filmen vi endte opp med er en amatørfilm. Til de grader. Men, vi håper at alle som ser den klarer å se bort i fra det å legge merke til hva vi prøver å fortelle med den. Vi, og da særlig jeg (som har hatt mesteparten av prosjektet liggende på mine skuldre) har lært endelig mye av alt dette. Og selv om filmen er veldig amatør, og jeg mest sannsynlig ikke blir å klare å se på den når den vises på storskjerm under TIFF er jeg stolt. Veldig stolt. Jeg ser nå i ettertid et helt hav av ting jeg kunne gjort annerledes når det kommer til filming, lyd, ide og ja; alt – men det får så være. Dette er jo trossalt den aller aller ALLER første filmen.
For å oppsummere filmveksthuset sin rolle i prosjektet kan vi si det slik:
- Det ville ikke blitt film uten den dokumentarfilmgruppen.
- De har latt oss låne ALT av utstyr som vi trengte og mer til. Og lært oss alt vi trengte for å bruke det.
- Vært tidenes motivator alle de gangene vi vurderte å gi opp (som var en del ganger skal jeg si)
- Inspirert.
- Gjort filmen mulig å lage.
- Gitt meg mersmak på film.
Og ikke minst: vært en herlig gjeng å jobbe sammen med.
De trodde, hele veien på ideen vår, og selv om det ferdige produkt er veldig annerledes fra det vi en gang tenkte så ser jeg at det hele har endt opp bra. Jeg er utrolig glad for at vi gikk hele prosessen igjennom, i stedet for å gi opp når hele prosjektet mest føltes ut som en byrde, og i dag, mens denne teksten blir skrevet er det tirsdag. Tirsdag den 11.01.2012, å jeg skal si en ting; det har føltes veldig rart å ikke tilbringe de tre timene på Tvibit.
Derfor vil jeg konkludere med at det tilbudet de ga oss, og det tilbudet filmveksthuset har for ungdom som vil lage film er uten tvil byens beste fritidstilbud for ungdom. Tvibit i seg selv er en viktig del av Tromsø, og jeg som aldri brukte å være der før har nå tilbragt, og tenkt til å tilbringe en god del tid der. Tvibit gir muligheter. Og det de ikke har kan en alltids få hjelp til å skape takket være muligheten til å søke om pengestøtte. Og jeg vil gjerne bruke dette innlegget til å takke Tvibit, og da særlig Gry og Liv Ragnhild på Filmveksthuset for..ja..alt det halve året ga, og alle dørene dette har åpnet. Alt jeg lærte, og hele opplevelsen er ting jeg så absolutt blir å ta med meg videre i livet.
Filmveksthuset tvibit er nok stedet der drømmer blir virkelige.
Nå må jeg runde av, for jeg har nemlig tenkt til å skrive videre på et manus jeg startet på for en tid siden, og filmen den skal så klart lages ved hjelp av Filmveksthuset Tvibit.