Skuespill og regi - The American Way

Lee Strasberg Theatre and Film Institute i Los Angeles har utdannet skuespillere som Marilyn Monroe, James Dean og Al Pacino. Det er fortsatt et startpunkt for mange unge og forhåpningsfulle skuespillere som drømmer om en karriere i Hollywood. Suzanne Svae-Johansen er en av mange skandinaver som har reist over "dammen" for å studere skolens metode.

“Jeg var 19 år da jeg kom til Los Angeles første gang. Det var ekstremt spennende å komme til en så stor og for meg ukjent by. Jeg hadde nok en liten stjerne i magen, men jeg oppdaget raskt at skolen tok yrket svært seriøst og de la mye vekt på at du som skuespiller skal ha noe å bidra med, snarere enn at du skal bli kjent.” forteller norske Suzanne Svae-Johansen som akkurat er ferdig med 2 års utdannelse ved The Lee Strasberg Theatre institute.



Skolen har eksistert som utdannelsesinstitusjon siden 1969. Men skuespilleren, regissøren og læreren Lee Strasberg satte sitt preg på teateret og filmbransjen siden han debuterte på scenen i 1924. Han ble inspirert av det russiske teaterensemblet Moscow Art Theatre, som var ledet av Constantin Stanislavski. De hadde gjort opprør mot den stilistiske skuespillerstilen som rådet, og innført en naturlig stil som krevde at skuespilleren identifiserte seg dypt med karakteren sin.  Dette ble kjent som Stanislavski-metoden eller method acting.

”Jeg så en dokumentarfilm på TV om skolen og siden den gang visste jeg at det var der jeg ville gå. Studentene som gikk der var så emosjonelt frustrerte fordi de ble pushet hardt til å grave i seg selv i arbeidet med karakteren. Det appellerte til meg, for jeg så at prøvelsene de gikk igjennom brakte resultater.” sier Suzanne.



På 50-tallet ble suksessen til metoden bevist av størrelser som Marlon Brando, Paul Newman, Marilyn Monroe og James Dean. Filmene og teaterstykkene ble mer troverdige og ektefølt. Siden den gang har skuespillerne i realistisk teater og på film etterstrevet en naturlig spillestil som krever at de blir karakteren ikke later som.

Suzanne tok i første omgang et semester ved skolen. Etter tre måneder tok pengene hun hadde spart opp slutt, og studentvisumet utgikk. Hun måtte reise tilbake til Norge, men etter en langtekkelig prosess med å få utdannelsen i Los Angeles godkjent av Lånekassen, kunne hun fortsette skolegangen med norskt lån og stipend.

Undervisningen

Studentene får fire timer skuespillertrening hver dag. To timer sense memory og relaxation og to timer scenearbeid. Sense memory er et av Lee Strasbergs varemerker, og handler om å øve opp evnen til å hente erfaringer fra sitt eget følelsesliv for å skape liv til karakteren og situasjonen den befinner seg i. I tillegg finnes det en del ekstraklasser bl.a.i improvisasjon, karakterutvikling, stemmetrening, tai chi, dans og klassisk teater.

I løpet av de neste to årene jobbet Suzanne med tre fremførelser, Tennessee Williams med This property is condemned Leonard Melfi med Birdbath og Michael Gazzo med Hatful of rain I disse stykkene ble hun regissert av læreren Hedy Sontag, som jobber både utenfor og på skolen etter de samme prinsipper. ”Hun har ikke en ferdig versjon om hvordan det vil bli, men hun vil at studentene selv skal bidra og komme med forslag og så vil den beste løsningen utkrystallisere seg etterhvert. Det er ikke anarki, men en dynamisk prosess.” forteller Suzanne om læreren sin.  ”Regissører har som regel en visjon, og de trenger å ”plante” den visjonen i skuespilleren. Men det kreves at skuespilleren selv har noe å bidra med. Regissøren bør også kunne bli inspirert av sine skuespillere. Hedy har som mål å skape en arbeidsprosess som er mest mulig likt virkeligheten, selv om hun også forbereder oss på at vi kommer til å møte regissører som bruker andre metoder etterhvert”.

Regi og metoder

Skolen legger stor vekt på å forberede studentene på ulike regi-metoder, spesielt lærer de dem å håndtere vanskelige situasjoner.
”Jeg ble castet til en independant spillefilm av en ung regissør som het Mike Centejo.” forteller Suzanne. ”Da ble jeg overlatt til meg selv, på godt og vondt. Han var svært åpen for forslag, men personlig liker jeg best å bli guidet gjennom en produksjon. På den andre siden kan mange uerfarne regissører ha en sterk visjon som de tviholder på under hele produksjonen. Det kan fort bli begrensende. Man må huske på at folk er forskjellige, også skuespillere.” De mest vanskelige regissørene er to ytterpunkter: ”Den ene typen er den diktatoriske; stå der, gjør det, sier de uten å forklare hvorfor. Den andre typen er de som ikke tar stilling til noe som helst og lar absolutt alt være åpent. Begge deler er vanskelig å jobbe med for en skuespiller.” sier hun.

Suzanne legger vekt på at man skal bruke seg selv i arbeidet som skuespiller. Det må regissøren forstå, og allerede under castingen tenke over hva karakteren og skuespilleren har til felles. Hun har flere tips til regissører som vil bli gode personinstruktører:

Suzannes tips til regissører!
-Bruk god tid til forberedelser

Før opptakene begynner er det viktig at regissøren bruker tid sammen med skuespiller til å utforske karakteren og scenene som skal utspille seg, mener Suzanne. Dette kan gjøres ved å gå igjennom fem ulike elementer:
”place, relationship, previous event, situation event og thoughts and ideas, er hjørnesteiner i metoden til Lee Strasberg.” forteller Suzanne. ”Kort fortalt er det fem ulike elementer som tilsammen utgjør en scene og som det er viktig å reflektere over både som regissør og som skuespiller. Place eller Sted forteller om hvor scenen utspiller seg. Enten det er en park i New York, eller i en leilighet i Oslo, er det viktig at regissør sammen med skuespiller utforsker stedets betydning for karakteren. Skal det være et familiært eller ukjent sted?  Kanskje er karakteren redd dette stedet? Hvordan skal karakteren forholde seg til omgivelsene? Det kan være nyttig å bruke tid på å improvisere på stedet og ta stilling til disse spørsmålene.”

Hun forteller videre om relationship. ”Med en gang det veksles et blikk mellom to karakterer er en relasjon oppstått. Hva ligger i relasjonen, hvordan skal de forholde seg til hverandre?” Suzanne foreslår at regissøren setter i gang improvisasjoner der skuespillerne får utforsket relasjonene til hverandre. Også i virkeligheten, utenfor filmsettet. ”Dersom det skal være uvennskap mellom to karakterer, kan skuespillerne bli satt til å diskutere noe kontroversielt, som for eksempel abort eller noe annet det kan tenkes at de har forskjellige meninger om. Stemningen fra diskusjonen kan de ta med seg inn i spillet.”

Previous event kan forstås som forberedelse Hva har skjedd rett før scenen utspiller seg? ”Hvis vi har opplevd noe hyggelig, vært i regnvær eller sovet, tar vi med oss noe av den stemningen inn i det neste vi gjør. Derfor må man bruke litt tid på det som skjedde før scenen finner sted. Det kan også være hendelser som ligger flere år tilbake i tid men som likevel har relevans for scenen.” Suzanne sier at regissør og skuespiller bør bruke tid til å finne frem til disse relevante tidligere hendelsene, til og med eventuelt gjenskape dem som en del av forberedelsene til scenen.

Situation event er selve scenen som utspiller seg. "Så langt det er mulig bør skuspilleren ha så fritt bevegelsesrom som mulig, unngå for planlagte handlinger"sier Suzanne. ”Men det er viktig å tenke over hva som skjer, hvorfor det skjer og hvordan. Regissøren bør stille de riktige spørsmålene for å hjelpe skuespilleren finne egne erfaringer som kan gi dem økt forståelse for sin karakters handlinger. Ofte kan det å la skuespilleren improvisere gi gode alternative forslag og naturlige bevegelsesmønstre.”

Thoughts and ideas eller motivasjoner forteller om meningen bak replikkene. ”Regissør og skuespiller bør ta seg tid til å bryte ned replikkene og forstå hva som ligger bak dem. Hva mener karakteren med sine replikker? Hvorfor sier karakteren det hun sier? For å kjenne motivasjonen, må skuespilleren finne ut hvorfor hun ville si replikken og hva hun mener med det. Det er ikke noen fordel å øve replikker til de sitter utenat – det er å be om å høres mekanisk ut. Øv heller inn motivasjonene, et bindeledd mellom hvordan du føler deg og hva du sier, så vil det komme naturlig”.

Gi tilbakemeldinger!
Suzanne mener at en god regissør bør gi masse feedback til sine skuespillere. ”Man kan fort bli veldig usikker dersom man ikke får noen tilbakemeldinger. Allerede fra casting-prosessen bør regissøren gjøre sitt for at skuespilleren føler seg trygg, ellers er det ikke sikkert at man presterer sitt beste. Alle taper på en usikker skuespiller.”

Fremtidsplaner
Suzanne skal nå flytte tilbake til USA med sin amerikanske mann som hun traff på skolen. Der håper hun å få seg en agent så fort som mulig. Hun tror det er lettere å livnære seg av skuespilleryrket i Los Angeles. Riktignok er det flere om beinet enn her, men det er også veldig mange flere jobber å ta av. Man er ikke nødt å ha som mål å bli superstjerne. ”Det er så lett å bli oppslukt av atmosfæren der. Man kan være stolt av yrket sitt som skuespiller, man blir ikke rammet av janteloven. Så får det heller være at det som venter meg er en hel del prøvespillinger, mange avslag, men jeg håper på å få napp av og til. Det er alt jeg trenger.”

Links
The Lee Strasberg Theatre and Film Institute

Skrevet av Mirja Julia Minjares