Jeg´et i filmen

Å fortelle subjektivt er ofte en utfordring for de fleste som jobber med film. Ikke nødvendigvis fra sitt eget jeg, men via en karakter som skal bære hele fortellingen, og fortellingen handler om karakteren, både gjennom fysisk tilstedeværelse og via sine tanker eller minner. Noen ganger tyr man til en fortellerstemme, som kan uttrykke «jeg».

Fortellerstemmen i «jeg-form» er lett å forestille seg som et litterært grep, i hvert fall er litteraturen full av denne typen fortellinger. Men med kløkt kan selvfølgelig en slik stemme, og en slik karakter, også tre tydelig fram i filmen. I så fall vil man møte en karakter som forteller om seg selv, og utfordringen går videre til å skape forestillinger om hvordan den personlige stemmen kan omgjøres til levende bilder og lyd. Kanskje ikke bare i illustrativ forstand, men for å skape en større helhet av mennesket.

Liten knute av Kjersti Steinsbø opplever vi jeg-fortellingen litt adskilt fra karakterene i bildet. Filmen er en tilretteleggelse av en novelle av Gunhild Øyehaug, som helt ut er skrevet i jeg-form. I den korte novellen er det en jeg-person som assosiativt og til tider absurd oppsummerer livet sitt, og bindingen til moren, gjennom en navlestreng som ikke kan brytes. I filmen får jeg-fortelleren en nesten klassisk oppbygging. Det begynner med; «det var bare jeg og mor». På et punkt i livet hvor jeg-personens samboer forlater ham, og han står alene igjen, sammen med sin mor. Så vil jeg-personen fortelle i tilbakeblikk om sitt liv, og de absurde situasjonene som den fysiske navlestrengen som hinder leder til. Steinsbø leker i filmen med å billedlegge novellen, og er relativt tro til novellens struktur. Det finnes ingen dialog i filmen, bare jeg-personens fabuleringer. Men samtidig opplever vi at fortellerstemmen har en viss distanse til de hendelsene som presenteres. Det er ingen subjektiv fortelling på billedsiden, det er mer som om jeg-et ser på seg selv, og sitt liv, ovenfra og ned.

I Julie Engaas’ korte animerte dokumentar Lydskygger forteller en blind kvinne, med en personlig fortellerstemme, hvordan hun oppfatter verden og virkeligheten via nesten umerkelige lyder. Hun mangler en sans, synet, men oppfatter verden gjennom andre sanser, lydskygger og vibrasjoner. Hun forteller blant annet at en pekefinger er en av hennes ledende sanser. Dokumentarfilmer tar ofte i bruk fortellerstemmen som virkemiddel, men da ofte i en informativ eller kommenterende stil. I Lydskygger er det en tydelig jeg-fortelling, som skal gi oss som ser en følelse av hvordan hun forklarer det å se verden, uten å kunne se. Stemmen er hele tiden mer personlig i sin fortelling, enn den er informativ. Den kommer tydelig fra en jeg-forteller, ikke en utenforstående forteller. Og regissøren har da også valgt å skildre dette på billedsiden, slik at det stemmer assosierende til den stemmen vi hører som forteller.

Disse to eksemplene er utmerkede beskrivelser av hvordan kortfilmuttrykket kan skape assosiasjoner og tanker knyttet til umulige situasjoner; en navlestreng som bånd mellom mor og barn, eller at en blind kvinne kan se. Og jeg-fortelleren hjelper med å skape en helhet av de menneskelige dilemmaer. Så skal det også nevnes at en slik jeg-fortelling ikke nødvendigvis må ha en fortellerstemme som guide inn i en personlig verden. Man åpner for nye utfordringer i presentasjonen og fortellingen om sin karakter, som skal møte verden gjennom noen gitte situasjoner, når målet er å beskrive sider ved den skjøre, sårbare eller entusiastiske menneskeligheten. Meningen med livet er et mål i seg selv, for de fleste kunstnere eller fortellere. Man jager nesten alltid en personlig, om ikke subjektiv, innfallsvinkel for å fortelle om menneskelige tilstander. I disse eksemplene er fortellerstemmen et viktig og bestemt grep.

 Skrevet av Kalle Løchen