Hva er kortfilm?

I en serie artikler skal filmkonsulent Kalle Løchen forsøke å veilede leserne inn i kortfilmens verden, med små historier og gode eksempler på både norske og internasjonale filmer.

Kalle Løchen er filmviter og har sin utdanning fra bl.a. Universitetet i Stockholm. Han har ledet Cinemateket i Oslo, vært Kinosjef i Bærum og har i en årrekke vært tilknyttet redaksjonen i filmtidsskriftet Z - før han i 1989 ble redaktør for tidsskriftet Film & Kino. Kalle Løchen har dessuten vært filmkonsulent ved Norsk Filminstitutt, og er per i dag filmkonsulent ved Midtnorsk Filmsenter og en svært ettertraktet foreleser og leder av filmfaglige paneldebatter.

Hva er kortfilm?
Kortfilmen kalles gjerne «det frie kunstneriske uttrykket». Og man kan spørre seg. Fri fra hva?

Man kan fortelle sine historier, eller gi uttrykk for sine følelser og begjær, i nesten hvilket som helst kunstnerisk uttrykk. Vil man jobbe med film, som er kostbart medium å uttrykke seg i, er man ofte bundet opp av en rekke konvensjoner. Og regler for hvordan man bør uttrykke seg. Hvordan man skal bygge opp bildet, bruke lyd og redigere sømløst. Man blir ofte opptatt av at historien skal ha fremdrift, og man lokkes inn i dramaturgiske labyrinter for å få hele historien til å «gå opp». Med kortfilmen kan man fri seg fra noen av disse tvangstrøyene, man kan spisse det man ønsker å fortelle med bruk av filmatiske virkemidler, som understreker hva man vil se og høre. Men det utelukker ikke at man skal kunne og vite hvordan man utnytter filmens verktøykasse (virkemidlene), og man skal kunne enkel dramaturgi. For man kan ikke bryte en konvensjon, uten at man vet hva man frigjør seg fra som forteller.

I forberedelsene for en kortfilm skal man tenke litt annerledes enn om man forestiller seg en lengre fortellende film. Derfor er også kortfilmen et selvstendig kunstnerisk uttrykk. Man kan fortelle en historie, men man kan neppe fortelle hele den store historien, med masse karakterer og relasjoner som kan spore fortellingen i den ene og den andre retningen. Kortfilmen må være helt spesifikk på hva den egentlig vil fortelle. Man skal søke mot en enkel situasjon, en tilstand eller stemning, eller en karakter/personlighet som man vil fortelle noe om.

Hvor starter man en idé? Er det et bilde man har i hodet? Eller en karakter og en relasjon man synes er viktig? Eller en karakter i en spesiell tilstand, som er mer eller mindre målrettet? Eller er det en personlig holdning som styrer en idé? Om man kan vite det ganske tydelig, så har man skaffet seg den begrensningen som gir frihet til å jobbe for å utvikle denne idéen.

Man kan godt si at «alle historier er fortalt», men det betyr ikke at de ikke kan fortelles en gang til. For som man kjenner godt til i filmens verden, så er mange filmer koblet sammen i ulike genre, et sett med gjenkjennelige konvensjoner som går igjen fra film til film. Genrekunnskap er greit, man kan bestemme seg for uttrykksformer som går på humor, relasjonsdrama, spenning eller skrekk. Men samtidig skal man være observant på at det man vil fortelle noe om, høyst sannsynlig er en gjenkjennelig historie eller situasjon. Det er her man skal ta seg selv inn i prosjektet, og definere seg selv som forteller. Da er alt lov, og ikke minst, alt er mulig.

Virkeligheten er ofte et grunnlag for å utvikle sine tanker og idéer. En god forteller ser sitt prosjekt i forhold til virkeligheten, ikke bare realismen som stil, men også gjennom egen erfaring kan man skape sine universer. Da kan man drive prosjektet mot det fantastiske, det abstrakte og det absurde. Bare man vet hvordan idéen forholder seg til virkelighet som et referansepunkt. På samme måte må man kjenne igjen en form av menneskelighet i sin idé. Det kan være så konkret at det handler om en karakter, eller en relasjon mellom to karakterer, eller en karakter som sliter med seg selv. Det store dramaet kan skjæres ned til en situasjon, en tilstand, en stemning, som bærer med seg menneskelighetens egenskaper. Mellommenneskelige relasjoner kan man også se, eller oppleve, om man faktisk vil gjøre mer abstrakte billedrekker. Alle fortellinger handler om meningen med livet, om mennesket i virkeligheten, men dette er veldig store ord. Derfor vil det være et behov for en filmskaper å skjære idéen sin inn mot noe som enda tydeligere uttrykker filmskaperens vilje og begjær med fortellingen.

Et eksempel til slutt. Se på Hanne Larsens kortfilm «Varde». Det er en liten film som i sin handling rommer ganske mye. Den forteller om gutter i ungdomsskolealder som vet om et hemmelig sted på skolen der ingen våger gå, et sted det verserer uhyggelige historier rundt. Den forteller om sterke og svake barn, og har mobbing som et underliggende tema. Den forteller om forholdet og spenningen mellom lys og mørke, noe som kler en filmfortelling som skal være visuell. Den forteller om relasjoner mellom barn og voksne. Men aller mest forteller den om filmens unge hovedperson som sliter med seg selv, sliter med valg han har tatt og må ta, i den spesifikke situasjonen som egentlig er filmens rom. Og det handler om liv eller død!

Kalle Løchen