Grønnskjerm Intervju: Marie Stork & Silje K. Bringsli

Onsdag 20. april er det nok en gang Grønnskjerm på Parkteateret i Oslo. Marie Stork og Silje K. Bringsli snakker litt om sin film "Kafé Au Lait".

Regissør (med Siren Vefall) og manusforfatter:
Navn: Marie Stork

Film: Kafé au Lait
Alder: 21
Hvor er du fra: Bodø

Producer:
Navn: Silje Kristine Bringsli     
Film:  Kafé Au Lait
Alder: 22 år
Hvor er du fra: Oslo

Fortell litt om deg selv
Marie: Jeg startet som en noe undertrykt skuespiller i storesøsters hjemmelagde videoer. Jeg fikk etter hvert eget videokamera og lagde første spillefilm på en halvtime i 7. Klasse som handlet om lærerstaben som egentlig viste seg for å være en mafiagjeng med rektor i spissen. Store greier. Film var deretter lenge en sideinteresse/hobby i tillegg til dans og teater, men den tok etter hvert en større rolle etter diverse workshops, bl.a. i Tromsø på NUFF.

Jeg er ingen filmnerd som har sett og studert en masse film. Bredden i det jeg har sett har selvfølgelig økt med studiet mitt, siden man kan lære mye av å bare observere og notere. Likevel var utgangspunktet mitt heller det at jeg synes det er veldig gøy å skape noe fra starten av og gjøre det på akkurat den måten jeg ønsker, uten begrensninger, som man nettopp kan gjøre på film. Her kan musikk, lyddesign, foto og karakterer ha, i mine øyne, like mye å si i det ferdige verket.

Jeg søkte på NISS etter videregående og kom inn på ny-fusjonerte Westerdals Oslo ACT. Går der mitt andre år med Regi som spesialisering.

Silje: Jeg går film og TV-linjen på Westerdals, der jeg spesialiserer meg i produksjon. I denne filmen har jeg jobbet som produsent, der jeg har jobbet tett med Marie og resten av staben.
 
Hva motiverer deg som filmskaper? 
Marie: Jeg blir motivert av de små øyeblikkene som jeg etter hvert skjønner at om man setter dem sammen, kan de ble en veldig flott film om man bare finner essensen i dem. Jeg starter ofte med høye ambisjoner om hva vi kan få til produksjonsmessig som en motivasjon, selv om jeg selvfølgelig etter hvert skjønner at en av og til må inngå kompromisser. Det er likevel denne store følelsen jeg sitter med i starten, upåvirket av realiteter som økonomi og timing som setter det hele i gang. Det er på en måte litt naivt i starten, men så blir filmen mer realistisk i prosessen som følger.

Nederst vil det ofte være et tema jeg ønsker å problematisere. Da gjerne et tema hvor jeg har erfart noe selv. Tross at det alltid er alvor i grunnen, er veldig glad i humor og synes det er en deilig kontrast. Jeg liker å fremstille noe på en lett og gjerne humoristisk måte, da jeg har utviklet en allergi mot de bunnseriøse, sosialrealistiske filmene Norge har hatt så kjært.

Deretter er det alltid en motivasjon at det er muligheter for å kunne melde filmer på festivaler og få dem sett. Det er spennende å få andres blikk på den lille babyen man har holdt inntil seg så lenge.

Silje: Det som motiverer meg, er å enkelt kunne nå ut til folk jeg ellers ikke ville nådd ut til med et budskap. Det å kunne fortelle noe uten å måtte stå med en ropert, men som likevel fungerer bra, om ikke bedre.

Kan du fortelle litt om ideene og tankene bak denne filmen?
Marie: Denne filmen startet først og fremst som en absurd tanke som jeg tenkte muligens kunne passe kortfilmformatet: En kafé hvor menn kan komme for å serveres melk via pupp.

Begge: Likevel, det handler i bunn og grunn om patriarkatet. Filmen er en satire, i den forstand at den gjør nokså overdrevent narr av ubalansen i makt mellom menn og kvinner. Vi ønsker som feminister å harselere med objektifisering av kropp, forskjeller i yrkeslivet, religion som unnskyldning til undertrykking og i tillegg de to ytterpunkter av kvinner der den ene ser seg selv som martyr og den andre bare gir litt faen. Det er ikke en særlig selvhøytidelig film og vi har ingen fasit på hvordan det burde være. Det er også derfor filmen slutter sånn som den gjør. Filmen er heller en kommentar/geip til ujevnhetene enn en løsning.

Som referanser til stil kom Monty Phyton inn nokså tidlig. De har en flåsete og lite selvhøytidelig måte å vise noe veldig samfunnsaktuelt. De kommer ikke alltid fram til ett poeng i hver sketsj el scene, men setter heller noen tanker i sving hos publikum på en veldig humoristisk og lett fordøyelig måte.

Vi håper at folk kan se på filmen med et lett sinn og se humoren i den, men samtidig klarer å trekke noen linjer til vår egen virkelighet og sitte igjen med noen tanker som kanskje kan være med på å stille noen spørsmål.

Hvordan var prosessen med å få laget denne filmen?
Begge: Dette er en eksamensfilm for første semester i andre år på Westerdals Film og TV. Oppgaven var å lage en kortfilm på max 5 min om eller i samtiden. Rammene var med andre ord ganske frie, men vi skulle skyte på 16 mm og måtte dermed ha et strengt regime på opptaksrutinene ettersom vi en filmrull til slutt er full og ikke bare kan overføres rett til en harddisk. Dette gjorde at vi i planleggingen ble mer og mer presise på hva vi ville trenge av bilder. Vi ville ikke bruke rull på noe overflødig, og dermed brukes faktisk alle bildene vi skjøt, i den ferdige filmen.

Vi satt også premisset nokså tidlig i prosessen ettersom både regissør og producer brenner for temaet. Da er det veldig gøy og motiverende hele veien, samtidig som man får noen gode diskusjoner.

Marie: Innspilling ble likevel helt annerledes enn tenkt. Litt over én uke før opptak fikk jeg hjernerystelse og en liten fraktur på hjernebarken. Godtroende som jeg var først, tenkte jeg at dette bare ville være et problem den første dagen el to etter uhellet. Når man havner i en boble av en filmproduksjon som snart nærmer seg opptak er det egentlig ikke noe annet som skjer i livet, og i hvert fall jeg blir veldig trangsynt. Jeg innså etter hvert at skaden ville bli mer omfattende: Jeg fikk ikke lov til å lese, se på TV eller titte på telefonen i to uker. Dette er nokså forståelig da øynene mine gikk i hver sin retning, og verden rundt i sirkel når jeg bevegde meg. Jeg kunne altså ikke gjøre regi på filmen min og dermed hoppet helten Siren Vefall inn.

Siren og jeg går i samme klasse og det var veldig naturlig at akkurat henne skulle ta over. Siren var på sett de to opptaksdagene og ga instruksjon til skuespillerne der og på øvinger før. Bildene forble de samme som vi planla og ting gikk noenlunde etter planen. Rundt fremkallingstid begynte jeg å komme meg på bena igjen og jeg var dermed tilbake igjen i klippen.

Det ble en nokså uvant måte å jobbe på med regirollen fordelt på to, men for min del var det i hvert fall spennende å se hvordan universet vi bygde opp på forhånd ble med under innspilling, uten meg. Verdien av en solid gruppe som tidlig er involvert er høy i mine øyne!

Har du noen fremtidsplaner som filmskaper? 

Marie: Som regissør ønsker jeg framover å pådra meg flere og flere oppdrag, gjerne da i form av musikkvideo og reklame. Jeg har hittill jobbet med to musikkvideoer og spilt i én og det er noe jeg virkelig trives med. Planen er å kunne lage musikkvideo, kort - og novellefilm og dokumentarer med det første, og etter hvert utvide til større spillefilmer. Jeg tror Norge kan ha en spennende fremtid i film om vi bare fortsetter å presse på nye sjangre og tørr å satse på det mer ukonvensjonelle.

Sije: Jeg har lyst til å kunne lage underholdende filmer med undertekster som er samfunnskritiske. Samtidig kunne jeg tenke meg å lage rene underholdningsprogrammer som egner seg mer til TV.

Hva synes du om grønnskjerm som visningsarena?
Jeg har vært på Grønnskjerm flere ganger og jeg er veldig fan av hele opplegget. Jeg som filmstudent læres jo opp til visse måter å lage film på, gjerne etter en modell. Da er det veldig fint å komme til visningsarenaer som Grønnskjerm og legge litt fra meg denne innlærte tankegangen om at film burde gjøres på en bestemt måte.

I tillegg er det veldig tilgjengelig og noe jeg ønsker å sette av tid til hver gang ettersom inngang er gratis, man kan ta en øl og bare kose seg med ny kortfilm og samtaler med filmskaperne. Det er absolutt best når det oppstår diskusjoner, gjerne mellom paneldeltakerne seg i mellom. Det er da det oftest blir virkelig interessant; når to etablerte personer fra filmbransjen sitter på to helt ulike syn på hva som er bra og viktig med film. Kanskje har en filmskaper en helt annen visjon i tillegg. Det er gøy! Nå når det er min tur opp her, håper jeg derimot at det blir en nokså fredfull affære.
 
Ellers er det generelt fint å vite at det er flere der ute i samme posisjon. Alle ønsker vel å nå fram til publikum på et vis og vokse oss større som filmskapere. Det er greit å møte andre og i tillegg utveksle ulike tanker mellom gamle og nye om hva film kan være.

Silje: Selv har jeg ikke vært på Grønnskjerm før, men har hørt mye fint om arrangementet. Det er flott at det finnes et sånt arrangement som kan være med på å motivere unge filmskapere til å lage mer film.

Filmen ser du onsdag 20. april på Parkteateret i Oslo. Dørene åpner 19.30!