Fra bok til film

En ganske klassisk problemstilling når man skal fortelle en historie en gang til, for eksempel fra bok til film, er hvordan man skal gjøre den til sin egen, uten at man bryter med ideen til det litterære forlegget. Man har kanskje et historieforløp foran seg, man har noen menneskelige dilemmaer, og man har stemninger og tilstandsbilder.

Gaute Heivolls korte roman «Himmelen bak huset» har i tillegg til teksten også svært stemningsrike svart/hvit illustrasjoner. Historien dreier seg i korthet om hvordan en far og en sønn skal takle sorgen og savnet etter mors død, og hvordan de skal bygge en ny tilværelse sammen.

Regissør Steffan Strandberg og manusforfatter Trond Arntzen har tilrettelagt denne fortellingen i en snau halvtime lang novellefilm med samme navn, Himmelen bak huset. De har ikke fulgt historieforløpet slavisk, de har ikke brukt illustrasjonene i boka som visuelle forbilder, og de har heller ikke etterlignet bokas stemning. De har gjort prosjektet til sitt eget univers, og er samtidig helt tro til Heivolls historie og idé. Med filmatiske virkemidler har denne historien fått et nytt liv som film. Heivoll har sin poetiske stil som forteller, og det er slett ikke en enkel bedrift å overføre dette til et annet medium, men boka åpner med sin stil opp for mange muligheter, og der har Steffan Strandberg gjort sine valg, og skapt en film som beveger seg mellom virkelighet og drøm. Filmen tar vare på de ulike tilstandene og følelsene hos hovedpersonene; faren som har et rasjonelt forhold til at hans kjæreste har gått bort og sønnen som lekent og naivt forholder seg til at moren ikke er der lenger, bare i hans drømmer. Gode skildringer og beskrivelser av følelser som sorg og savn.

Filmen har en veldig poengtert prolog. Den har dagslys, en ung gutt som løper over en eng og bildet av en plankehytte. På lydsiden hører vi den unge guttens stemme som forteller at «mamma kommer til meg hver natt, men i natt kom hun ikke» og vi ser ham åpne døren til plankehytta og rope «mamma». Et filmmusikktema introduseres og tar oss videre inn i de neste scenene, som introduserer mørket, natten, det indre. Bilder og lyd er kontrasterte, og de utfyller hverandre, men de skaper også mystikk og en forventning. Det publikum ikke vet, før til slutt, er at nesten hele filmens tematiske innhold ligger i denne åpningssekvensen.

Som alle vet må leseren av en tekst skape opplevelsen av innholdet selv. Publikum som ser film blir påvirket av lys, lyd, stemmer, bilder satt i en bestemt rekkefølge, farger som til sammen skal gi opplevelsen. Himmelen bak huset kan være en krevende reise, eller opplevelse, for noen, fordi den tar oss med inn i et grenseland mellom fantasi og virkelighet. Men den er samtidig soleklar på hva den vil fortelle. Egentlig det samme som forfatteren Gaute Heivoll med sin bok, bare helt annerledes.

Skrevet av Kalle Løchen