Samtale: Mannen som skjøt seg selv i hodet

Mannen som skjøt seg selv i hodet ble presentert på Parkteatret i sommer, som en del av Grønnskjerm sitt program. Vi har slått av en prat med manusforfatter og regissør Halvard Harboe og produsent Julie Marie Wahl.

Mannen som skjøt seg selv i hodet tematiserer kjønn – eller rettere sagt forhandlinger mellom kjønn. Hvordan vil dere selv beskrive kjønnsrollene i filmen?

Jeg tror ikke filmen nødvendigvis tematiserer kjønn eller kjønnsroller. Fokuset fra vår side var alltid mer rettet mot selve forholdet – dynamikken mellom et par. Om kvinnen hadde skutt seg selv i hodet, ville forhåpentligvis problemstillingen vært den samme. Når det er sagt var kjønnsrollene noe vi diskuterte under manusprossesen, og vi ble redde for at den kvinnenlige rollefiguren skulle fremstå i overkant usympatisk.

Intensjonen vår var hele tiden å oppnå en splittelse i publikum – at begge parter skulle ha tilstrekkelig gode argumenter til å dele seerne i to leire. Derfor anså vi det som helt essensielt å ha en sammensatt problemstilling, slik at publikum ble nødt til å bringe med seg sine egne moralske verdier i møte med rollefigurene. Men fortellingen var aldri tenkt som noen «kjønnskamp». Snarere ønsket vi å diskutere etiske retningslinjer, som retten til liv, aktiv dødshjelp osv.

Karl fremstår som en tafatt rollefigur – en type «tilbaketrukket mann» vi har sett mange av i norsk film etter årtusenskiftet. Var denne «tendensen» noe dere forholdt dere til under skrivearbeidet?

Nei, tendensen ble aldri drøftet under skrivearbeidet. Vi syntes helt enkelt patetisk og inkompetent oppførsel er en kilde til humor. Coen-brødrenes rollefigurer fra eksempelvis Burn After Reading (2008) og O Brother, Where Art Thou? (2000) var en referanse for balansen mellom sjarm og udugelighet. I ettertid innser vi at Karl kanskje er mer «typisk norsk film» enn vi opprinnelig var klar over.

Var dere inspirert av noen spesifikke filmer eller rollefigurer, foruten Coen-brødrene? Jeg må innrømme at jeg tenkte en del på Jens Liens Den brysomme mannen...

Vi skal ikke legge skjul på at Turist (2014) av Ruben Östlund var en tidlig inspirasjon. Vi bruker til og med den samme Vivaldi-satsen blir – hvilket stadig irriterer oss! Det var utelukkende praktiske årsaker bak valget: I utgangspunktet ønsket vi originalmusikk, men for å rekke deadline til Grønnskjerm ble vi nødt til å velge noe som var public domain. Vi gjorde noen halvhjertede forsøk på å bytte ut sporet med Beethoven og Brahms, for å unngå assosiasjoner til Turist,  men Vivaldi fungerte rett og slett for bra.

Den brysomme mannen var aldri en bevisst inspirasjonskilde, men i etterkant kan vi se mange likheter.  Ikke bare mellom Mannen som skjøt seg selv i hodet, men også andre ting Halvard skriver på. Stilen er irriterende lik, og tematikken svært beslektet. Derfor tenker vi at Jens Lien må ha bidratt med inspirasjon på et underbevisst plan. Ved siden av Joachim Triers Reprise (2006) og Oslo, 31. august (2011), og Eskil Vogts Blind (2014), må den anses som en av de aller beste norske filmene.

Filmen har flere lange kamerainnstillinger, som bidrar til å skape en trykket stemning.

Lange tagninger var alltid noe vi ønsket å eksperimentere med. Opprinnelig tenkte vi at alle bildene skulle være statiske, og scenene skutt i én tagning – à la Roy Andersson. Etter vi bestemte oss for location, ønsket vi imidlertid mer bevegelse. Kamerakjøringer kan være svært stemningsskapende, og her ønsket vi at tilskueren skulle fanges av den pinlige atmosfæren. Det er noe fundamentalt ærlig med lange tagninger; du blir ikke manipulert av klipperen; ingen forteller deg hva du skal se på eller når du skal se.

Produksjonsdesignet minner om etterkrigstidens boliger, en periode da kjernefamilien stod sterkt. Tilfeldig?


Ja, det er en ren tilfeldighet. Vi brukte produsentens gamle hytte på Tjøme som location fordi interiøret var så stilrent og bidro til å skape en passende atmosfære – men vi tenkte ikke at den speilet tematikken.

Skuespillerne balanserer på en tynn linje mellom det troverdige og det parodiske. Filmen er morsom, men på en introvert måte – den omfavner liksom aldri det komiske potensialet. Hvordan arbeidet dere med å finne den riktige tonen?

«Introvert komedie» – det er en veldig fin beskrivelse! Det morsomme i filmen skal ikke oppstå av vitser og punchlines, som i mange amerikanske komedier. For oss er god humor den som springer ut av rollefigurene og hvordan de reagerer på en bestemt situasjon. I Mannen som skjøt seg selv i hodet oppstår en svært dramatisk situasjon, og rollefiguren reagerer med å banalisere og rasjonalisere. Den eneste «vitsen» som er tillatt, er den rollefiguren bruker for å oppnå noe (i vårt tilfelle å glatte over det som har skjedd). Hvis en vits ikke er motivert av fortellingen, er den bare et tegn på slapp skriving. Vi hadde mange referanser for å finne den riktige tonen – blant dem nevnte Roy Andersson, Coen-brødrene og Wes Anderson.

Ideen om å la fortellingen kretse rundt et mislykket selvmordsforsøk og den «pinlige stillheten» i etterkant er virkelig god. Var det aktuelt å dykke dypere inn i denne tematikken, eller var det hele tiden meningen at dette bare skulle være utgangspunktet for en diskusjon om dynamikken i et parforhold?

Det interessante for oss var hvordan en part reagerer når den andre vil dø. Alle problemstillingene som oppstår i denne situasjonen – og det absurde ved at ingen anerkjenner hvor alvorlig den faktisk er – var det vi ønsket å fremstille. Hadde vi hatt bedre tid, ville vi nok undersøkt konsekvensene på en mer utførlig måte, men ettersom Mannen som skjøt seg selv i hodet var ment å være en komedie, ble det viktig å finne en balanse mellom humor og alvor.

Norsk film er ofte blitt kritisert for å vie for mye plass til «tafatte» menn i tredveårene. Hva tenker dere om dette – trenger vi enda en slik fortelling?


Når mange lager rollefigurer som passer til denne beskrivelsen, er det i seg selv et signal om at denne «arketypen» stadig vekker interesse. Visst kan enkelte fremstillinger bli i overkant stereotypiske, men det handler mer om utførelse enn valg av tema og hovedkarakter.

Synes dere kjønnsrepresentasjonen i norsk film er tilstrekkelig god?

Det vesentligste er at en rollefigur føles levende. En dårlig rollefigur er en dårlig rollefigur, uavhengig av kjønn. Når det er sagt setter vi stor pris på filmer som Engelen (Margreth Olin, 2009) av Margreth Olin og Som du ser meg (Dag Johan Haugerud, 2012) – begge frontet av virkelig interessante, sammensatte kvinnekarakterer.