Den Norske Filmskolen: Produsent

Bli kjent med Ravn Wikhaug som studerer v/Den Norske Filmskolen. Den unge produsenten har allerede rukket å produsere to spillefilmer. Her kan du få noen av hans tanker rundt det å studere på Lillehammer.

Om Studenten
Min interesse for film kom fra min far og blomstret nok for fullt da vi så Christopher Nolans Memento sammen. Det var den første filmen jeg hadde sett som utfordret dramaturgien ved at storyen fortelles så å si baklengs. Det ble fulgt opp med en opplevelse som aldri har blitt matchet siden, da far og jeg så The Matrix på kino uten å vite noe som helst om den. WOW.

Selv lagde jeg min første kortfilm i 2008, var med å starte Feil Film AS i 2010 og har til nå produsert to spillefilmer i Bambieffekten (2011) og Pornopung (2013). Utover det har det blitt ca 30 kortfilmer/musikkvideoer/reklamefilmer i ulike former og størrelser.

Søknadsfristen til opptak på Filmskolen var i begynnelsen av 2013, premiere året til Pornopung, og siden min nære venn og regissør Marius Rolfsvåg tenkte seg å søke filmskolen, så bestemte jeg meg også for å levere en søknad. Da jeg kom inn ble det så og si rett fra premieren i Oslo til Lillehammer den sommeren. Crazy. Jeg har fått mange spørsmål om hvorfor en såpass erfaren produsent bestemmer seg for å søke skole, og svaret er enkelt: man er blir aldri ferdig utlært, de som tror det er ikke utlært, men ferdig.



Om Utdanningen

Første året handler mest om å få på plass et felles språk med de andre linjene (regi, foto, scenograf, klipp, lyd og manus). Vi får innføring i dramaturgi, visuell historiefortelling, manus-analyse og gjør små skissefilmer som kalles penneprøver. Det er mye fellesundervisning og til nå det mest sosiale året av de tre. Andre året er kanskje det mest utfordrene da man skal utvikle et TV-seriekonsept og produsere de to første episodene av det over to semestre. I tillegg får produsentene luftet seg litt med Haugesund Filmfestival og praksisplass i hos et produksjonsselskap. Tredje året består hovedsakelig av å utvikle og sette opp eksamensfilmen, som da blir det første man faktisk viser til omverden. I tillegg får man mindre ting å bryne seg på som en reklamefilmoppgave og en internasjonal co-produksjonworkshop. Det hele avsluttes med en tur til Filmfestivalen i Cannes.

Livet i Lillehammer

Livet på filmskolen er såpass hektisk og det føles ut som man lever i en boble, så man kan fort glemme at det faktisk finnes et studentliv i småbyen Lillehammer. Jeg er fra Moss selv, så størrelsen på byen er ikke så problematisk. Jeg er også glad for at den er her og ikke i Oslo, da Oslo har så uendelig mange tilbud og muligheter. Man blir så å si rimelig isolert, noe som er på godt og vondt.

Hvordan kommer man inn?
Nå kan jeg bare snakke for produsentlinjen, men det er viktig å følge med på hva som skjer i norsk filmbransje rent politisk. Etter selve søknaden så er første runde er en skriftligprøve, så pugg publikumstall på filmene det siste året, lær deg hva en MG er, og kulturministeren på tidspunktet heter. Man skal i andre runde lese et spillefilmmanus og gjøre en analyse av story, potensialet og hvordan man ville gjort produksjonen. Til tredje og siste runde skal du ta med deg en idé til en spillefilm. Der blir du satt sammen med en regissør og dere skal sammen pitche et prosjekt til de øvrige søkerne. Men til syvende og sist, banalt og kjedelig som det er, så er det viktig å være seg selv og vise at man er en åpen og samarbeidsvillig person med en genuin interesse for film.

Livet etter DNF

?
Jeg har vært så heldig at jeg er i kontakt med et par etablerte selskaper som jeg vurderer å starte hos som produsent. På sikt så tenker jeg å starte å starte opp Feil Film igjen. Utifra mengden blod, svette og tårer så tror jeg har åtte-ti spillefilmer igjen i meg, etter det tenker jeg å søke meg inn som NFI konsulent, som dekan på Den Norske Filmskolen eller rett og slett bytte karierre fullstendig. Har alltid vært en fyr som blir fristet av tanken på å skifte retning fullstendig, så hvem vet! Plutselig er jeg gartneren Ravn.

Bilder: