Analyse: Myra

Myra er skrevet og regissert av Astrid Thorvaldsen. Kortfilmen ble presentert på Parkteatret i august, som en del av Grønnskjerm sitt program. Her kan du lese noen betraktninger om filmen

Med fantastien som fjernkontroll: Myra

Siden filmen anses å være mer «utvendig» enn litteraturen, skulle en i utgangspunktet tro den egner seg dårlig til å formidle tankestrømmer og sinnsstemninger. Likevel sammenligner vi gjerne filmens levende bilder og klipp – dens uanstrengte hopp i tid og rom – med assosiasjoner og drømmer.

I kortfilmen med den merkelige tittelen Myra, forsøker regissør Astrid Thorvaldsen å skildre hvordan barn kan flytte seg mellom ulike virkelighetsplan med fantasien som fjernkontroll.

Via en lang, statisk tagning i svarthvitt, introduseres vi for en storstilt nyttårsfeiring. En villa ligger plassert på en høyde, og derfra bukter det seg en liten vei ned til gaten, der en ladning fyrverkerier ligger på vent. Det lyser fra dekorerte hekker og trær, bakken er pudret med lett snø – hvis bildet hadde vært i farger, hadde det formidlet en følelse av nostalgi og idyll.

En mann slåløper forsiktig ned den glatte bakken for å antenne fyrverkeriet; han kaster en skygge, reiser seg og fyker raskt opp igjen, stiller seg sammen med de andre voksne, tett inntil husveggen i bakgrunnen. Mellom dem og underholdningsboksen står en jente – liten, ja, nesten forvinnende i det store bildet.

Idet fyrverkeriene smeller, klippes det til et nærbilde av jenta som ser undrende, nærmest lengselsfylt opp mot de abstrakte lysformasjonene som dannes på himmelen. Dette veldige svarte taket over menneskene  lyser opp, og jenta snur seg mot de voksne for å se om noen deler hennes begeistring. Gnistene  løser seg opp, og alt blir mørkt igjen. Øyeblikket er over.

Slike intense inntrykk og deres tilsynelatende lange varighet er noe som tilhører barnets verden; vekten av et øyeblikk er tyngre, minner vokser seg større – og de varer livet ut. Noen av de voksne går inn, men jenta blir stående. I et halvnært bilde ser vi en voksen som bøyer seg ned til henne for å sjekke at jakken sitter ordentlig på, for så å gi henne et stjerneskudd – en forlengelse av den magiske forestillingen.

Jenta sier «tusen takk», men ingen hører noe – dette er en indre fortellerstemme. Hun blir stående og vifte med stjerneskuddet, klapper en hund, den slikker henne i øret. Thorvaldsen, som selv er kreditert som filmens klipper, anvender her jump cuts på en svært uttrykksfull måte, for å vise hvordan tiden passerer, fange hukommelsens puls. Dette fungerer som et frempek til fortellingens sentrale motiv: virkelighetsflukt.

Jenta har beveget seg inn. Iført et skjellettkostyme, står hun foran vinduskarmen, ved siden av en stor adventsstake. Hun blåser på vinduet for så å vaske vekk doggen med ermet; hun ser ut gjennom glassruten med et blikk som strekker seg etter noe annet; snur seg vekk og går inn i stuen, resignert. Barnet som kontemplerer i vinduet er en urscene i filmer som tematiserer barndom, og vi husker det ikke minst fra klassikere som Fanny og Aleksander (Ingmar Bergman, 1982) og Mitt liv som hund (Lasse Hallström, 1986) osv. Det er på en måte undringens sted – en utkikkspost fra hjemmet til den store og uavklarte verden utenfor.

«De voksne bare prater,» slår hun fast og lager små grimaser; hun stikker fingrene i munnen og trykker ansiktet sammen, slik barn ofte gjør når de kjeder seg. Fra dette nærbildet klippes det til en halvtotal av værelset der nyttårsfeiringen foregår; kameraet er plassert på enden av langbordet, slik at vi ser hvordan jenta er posisjonert på enden – på «kongeplassen». Bak en rekke sirlig oppstilte champagneglass og kaffekopper sitter hun med en stor krone på hodet. Her skjønner vi at det ikke bare er hele verden, men også bare jenta som har bursdag 1. januar.

«Er det ingen som vil leke?» Hun fikler med fingrene, biter på neglene, spiser av seg selv i kjedsomhet. En kvinne skåler med noe musserende i nærbilde, men den øvre halvdelen av ansiktet hennes forblir skjult; kameraet løfter seg ikke med glasset. En mann med skjegg retter på slipset sitt; øynene hans er skåret vekk. En annen ruller glasset sitt rundt med en erfaren mine, for å åpne opp smakene i den alkoholholdige drikken. Det klirrer i kaffekopper, noen ler høyt.

Dette med å abstrahere voksenverdenen er et grep vi kjenner fra blant annet Steven Spielbergs E.T. the Extra-Terrestrial (1982), der kameraet ofte inntar tittelkarakteren eller Elliots (Henry Thomas) posisjon for å separere barna – de fremmede uten tilhørighet – fra de voksne. Virkningen er at vi som tilskuere identifiserer oss med barnas blikk og liksom registrerer atferdsmønstre hos voksne – «noen gapskratter», «noen peker på barna med en irettesettende pekefinger», «noen drikker vin» – som om de var fenomener vi har kjenneskap til, men ingen egne erfaringer med.

Igjen ser vi jenta i nærbilde mens hun drar seg i håret og tar seg i ansiktet; gir seg selv oppmerksomheten hun savner fra de voksne. Hun advarer: «Jeg drar snart.» Gjestene hever glassene og skåler for det nye året, før kameraet skifter posisjon fra enden av bordet til jentas synsvinkel. Bursdagssangen fyller værelset idet en stor bløtekake plasseres foran jenta, som ser på godsaken uten særlig interesse. Sangen ebber ut når hun lukker øynene og annonserer «nå drar jeg».

Thorvaldsen klipper til et ultranært bilde av jenta, i farger: blå øyne, brune fregner, rødt hår, full av liv. Igjen bærer hun på et stjerneskudd. Kameraet følger etter gnistene og svever bortover et utpreget trolsk landskap; en bløt myr innhyllet i røyk og tåke, inngjerdet av furutrær. I et totalbilde er jenta en liten flekk i landskapet, med skjelettdrakt og leopardmønstrede gummistøvler.

Når hun hopper og tråkker i myra, er det som om kameraet og klippingen byr hverandre opp til dans – og tankene flyttes sporenstreks til Terrence Malicks filmer, og da særlig The Tree of Life (2011), som på forbilledligvis fanger inn barns persepsjon av omgivelsene i en amerikansk forstad.

«Hun er her,» hvisker jenta. Kameraet ligger tett på henne, bak ryggen, mens hun bærer stjerneskuddet som en fakkel. En skikkelse dukker opp på en liten høyde i bakgrunnen av bildet, hvorpå jenta forteller oss at «hun er her alltid nå». I neste klipp er kameraet plassert langs bakken, dekket av strå som er ute av fokus rett foran linsen, og skikkelsen materialiserer seg bradvis bak et tykt lag med drømmeaktig tåke. Via en overtoning kommer vi tettere på – «hun kommer litt nærmere for hver gang» – og får et klarere inntrykk: en kvinne dekket av en stor skinnfell.

Kameraet følger etter kvinnen, gjennom gresset; et hvitt tøystykke sleper etter henne, langs bakken. Beina hennes tråkker i gjørma, i sakte film (her påminner det visuelle uttrykket om Andrej Tarkovskij), og hendene bærer en lykt som svinger tungt frem og tilbake. Jenta sitter på en lyngtue og veiver med armene, som holder hvert sitt stjerneskudd; det er som om hun dirigerer et usynlig orkester. «Myra,» hvisker hun.

Et ultranært bilde av kvinnens midje viser dyrepoter som vokser ut av skinnfellen hennes. Hun er ung og ser verken truende eller vennlig ut. På hodet bærer hun en krans av tynne greiner. Er hun Huldra eller Sankta Lucia? Engel eller demon? Bare fantasien setter grenser.

Jenta stirrer på henne, bak en skjellettmaske, før vi er tilbake i stua, ved enden av spisebordet, bak de høye glassene, klirrende kaffekoppene og rungende voksenstemmene. Hun blåser ut lysene mens de voksne klapper og ser i kameraet. Øynene er delvis skjult av masken – vi får ikke kontakt. «Takk,» sier hun inni seg.

I løpet av bare få sekunder går jenta mange skritt inn i en virkelighet utenfor den de voksne har tilgang til; et sted der tankene vever de merkeligste mønstre; et sted de fleste kan huske fra sin egen barndom, som bare åpnet seg da man kjedet seg som mest eller var nødt til å tilbringe tid alene.

Myras
fantasiverdenen er i overkant poetisk skildret; den gir inntrykk av noe vidløftig, noe som er ment å aktivisere tilskueren og inspirere til fortolkning, men fremstår bare uutgrunnelig. Kontrasten mellom barnets vidåpne og innfallsrike verden og de voksnes lukkede rom – en virkelighet bestående av fakter og rutiner – er imidlertid like effektiv som den er tydelig, og Thorvaldsens tilnærming er et inspirerende eksempel på hvordan audiovisualitet alene kan fortelle en historie.

Lars Ole Kristiansen
Montages.no