Å filme en følelse

Alt drama bygger på konflikt, både stor og liten. Det kan være kampen mellom det gode og det onde, kampen om liv og død, eller skildring av ytre og indre sider ved et menneske. For kortfilmens del kan man si at handling står opp imot tilstand, og at man i stedet for å skildre en aktiv handling hos en karakter, går løs på å skildre en følelse.

Filmen er et velkjent medium for å skape følelser, men den kan også skildre dem. Følelsesmessige tilstander finnes det mange av, og filmhistorien er full av filmprosjekter som vil skildre alt fra forelskelse (også på avstand) til god og dårlig samvittighet. Et slikt prosjekt trenger først og fremst en tydelig hovedperson, og noen få viktige personer rundt som skaper de relasjoner som kan forsterke hovedpersonens dilemma. For følelser er jo ofte kompliserte saker, derfor kan det også bli et dilemma der valg må tas.

Kortfilmuttrykket blir ofte sammenlignet med diktets univers i litteraturen. Det synes jeg er en ganske uklar sammenligning. Å skildre følelser er også noe som mange vil si har poetiske kvaliteter, heller enn dramatiske. Men i den filmen som er en illustrasjon for dette tema, Kjøttsår, vil vi se at dramatiske konflikter, personlige dilemmaer og personlige valg, er viktige bestanddeler i fortellingen. Men alt er mer konsentrert, og alt har et mye nærere fokus på filmens hovedperson. Det finnes ingen alternative sidespor i fortellingen, som tar fokus bort fra den unge guttens tilstand.

I kortfilmen Kjøttsår  av Lisa Marie Gamlem finnes det ikke et utvortes kjøttsår som plager hovedkarakteren. Men det finnes en innvortes skam, som er minst like plagsomt. Handlingen, som filmen tar utgangspunkt i, har ikke skjedd innenfor filmens rammer, for filmen tar kun tak i etterspillet, følelsen hos karakteren etter handlingen. Handlingen er at Jon har vært på klassefest og drukket seg full, og samtidig gjort pinlige ting i sine jevnaldrenes nærvær. Tilstanden for Jon er klam og pinlig, i nærvær med klassekamerater, ei jente han er glad i, og faren han bor sammen med. Tilstanden er preget av en skam, ikke nødvendigvis en skyldfølelse. Kjøttsår handler ikke så mye om hva Jon gjør, men mer om hvordan han har det. Slik nærmer denne lille filmen seg det vanskelige tema; å skildre en følelse.

Filmens norske tittel har en klar poetisk tone. Den er direkte og den er konkret, men viser ikke til dette i filmen, men mer som en sammenligning med den følelsen som rir hovedpersonen dagen etter, og som kan kalles skammen. De første bildene viser oss en mann som bærer et barn bort fra et samfunnshus/skole og inn i en bil, mens lyden av feststemt musikk høres. I det bilen kjører bort ser vi ei ung jente stå igjen. Vi møter Jon på morgenen dagen etter, han våkner i sengen og tar seg til hodet. Jon er filmens hovedperson, og alt handler om hvordan han har det på denne dagen etter.

Veldig tidlig innføres et musikalsk tema med melankolske toner, til et totalbilde av huset der Jon bor, en grå og tung morgen før Jon skal tilbake til skolen. Det musikalske tema er stemningsskapende først og fremst, og knyttes til Jons tilstand. I filmen kan man si at det fortelles om tre ulike relasjoner. Den første er i skolegangen, der Jon møter sin venn Petter og jenta Vesla, som Jon har et godt øye til. Samtalen mellom disse tre er direkte, og nesten konfronterende i forhold til hva Jon skal ha gjort på festen. Etter at Petter har forlatt gangen, er Jon og Vesla alene igjen. Uten å si det veldig tydelig sier Vesla at det ikke blir noe mellom de to. Avrundingen av den første delen av filmen er et nøkkelbilde for filmen; Jon står inne på skolen og ser at Vesla og Petter går hånd i hånd over skoleplassen. Fokuset er på Jons bakhode, de to andre bare forsvinner… Den andre viktige relasjonen er forholdet Jon har til sin far. Vi vet at faren har hentet Jon på festen, men samtalen og møtet dem imellom er preget av å ikke sin noe om det som var. Skyve problemene under teppet, ingen konfrontasjon. I møtet med vennene blir Jon direkte konfrontert med sin skam, i møtet med faren er det som om ingenting har skjedd, men Jon bærer på en skamfølelse likevel. Til slutt er relasjonen Jon har til seg selv.

Kjøttsår har ikke en utvendig dramatikk, men en ganske stor og omfattende indre dramatikk. Den skaper situasjoner som oppfattes som gjenkjennelige, og som skal gi seeren en følelse av å forstå valgene som tas, og ikke minst tilstanden Jon befinner seg i. Denne filmen kunne kanskje vært en lengre og mer omfattende prosjekt, men i sin kortform (10 minutter) makter den å konsentrere sitt fokus på en tilstandsbeskrivelse, og en vilje til å skildre noen indre tanker og følelser hos hovedpersonen. Å skape en slik konsentrasjon rundt et tema er ofte like vanskelig som å fortelle en stor og lang historie med alle sine dramatiske vendepunkter.

Skrevet av Kalle Løchen