Christer Steffensen vant prisen for beste fiksjonsfilm under årets Amandus, og nå er også to av filmene han har laget tatt ut til konkurranseprogrammet under Kortfilmfestivalen i Grimstad. Her kan du lese hva Montages mener om Christers visuelle univers.
Christer Steffensen har sålangt en såpass mager produksjon på Filmport (to kortfilmer, to musikkvideoer) at det i utgangspunktet er vanskelig å skrive en artikkel med betraktninger om Steffensen som filmskaper – hvordan han gir seg tilkjenne. Når det likevel er mulig, er det fordi Steffensen har en gjennomgående bemerkelsesverdig visualitet, som er lekkert utført, både teknisk og kunstnerisk, og knytter filmene sammen og gir dem en distinkt tone. Undergangstematikk og morbid humor er andre stikkord.
Apokalypse... nå!
I Dødsone introduseres vi for et norsk bygdesamfunn på randen av apokalypsen, der et zombie-virus har spredd seg til så og si alle borgere i løpet av få timer. Hovedkarakteren er en eldre herre som har kommet i skade for å glemme brillene sine, uten å vite hvor. Hans svekkede syn skaper rom for overraskende fresk lytehumor, som spiller på enkel slapstick (slik vi bla. kjenner fra den tidlige stumfilmen) men med så stor presisjonsevne og glimt i øyet at man er nødt til å kjøpe det. At mannen aldri ser zombiene er i seg selv et kostelig poeng, og mye av humoren ligger i tablåene, som har et overveldende detaljnivå og virkelig lykkes med å skape en troverdig følelse av en forestående undergang – en dødsone mellom væren og ikke-væren. Når mannen aldri evner å ense noe av forråtnelsen rundt seg, rent bortsett fra den ufyselige lukta, forsøker han heller aldri å unnslippe rekken med farlige situasjoner han blir utsatt for; han er omstendig og bruker lang tid der andre ville flydd for livet. Synstapet er en pragmatisk årsak, men filmen bygger også opp under mannen som en klassisk «bygdetulling» med bred dialekt og enkle livsgleder. En bekymringsløs mann på vei mot pensjonisttilværelsen, oppvokst i bekymrings- og begivenhetsløse omgivelser, der ingen forholder seg til alt det forferdelige titteboksen forteller dem om det som skjer der ute i den store verden.
Denne renskårne, nærmest bokstavelige humoren finner vi også i Steffensens musikkvideo til låten Gniar'n, som illustrerer alt innholdet i sangteksten på en så insisterende måte at det nærmest blir absurd. Her er det ikke bare vokalisten, men også de andre rollefigurene som mimer linjene i teksten. Alt er utført i store gester, også her med en «bygdetulling» i midten av rampelyset – åpenbart en arketyp Steffensen har særlig fascinasjon for. Men grepene er så selvbevisste at den ønskede komiske effekten oppnås, og vel så dét.
Det er åpenbart at Steffensen har grep om zombiefilm-sjangeren, og Dødsone virker især inspirert av Zack Snyders remake av George A. Romeros klassiker Dawn of the Dead (2004). Dette kommer til syne allerede i de stiliserte fortekstene, der simulerte nyhetsklipp, med et tykt ferniss av korn og støy, klippes sammen på en suggererende måte (Snyders lignende fortekst til Dawn of the Dead regnes ofte som en av 00-tallets beste, og senere manifesterte Snyder sitt håndlag med slike sekvenser i Watchmen). Settingen kan også påminne om førsteakten i Snyders film; et ellers fredelig, velstående nabolag der én etter én bukker under for viruset (i Romeros film settes anslaget til en fattigslig boligblokk), der solstrålene har blitt skjøvet til siden av tunge skyer og kraftig røyk. Der veibanene har gått helt i stå når alle har forsøkt å flykte for livet, uten å lykkes. Alt dette krever at filmskaperne har et godt håndlag med effekter, og Steffensen & co imponerer på dette området. Nesten alt ser overbevisende ut. Dette gjelder ikke minst sminkeeffektene; et utall zombier har fått hvert sitt distinkte utseende, og mengden med statister vitner om at Steffensen makter å engasjere folk i prosjektene sine. Skal man skildre verdens undergang på en overbevisende måte, er man nødt til å spenne budsjett og innsatsvilje til bristepunktet for å lykkes.
Morbid humor
Daemonium er også preget av en viss undergangsstemning. Også her er fargetonene blasse og utvaskede, preget av høstlige gultoner (som vi også ser i Gniar'n, hvor Steffensen er spesielt dyktig på å trekke frem gule elementer i mise en scène, som bidrar til å gi den ellers nokså lurvete filmen et helhetlig visuelt uttrykk). Et annet fellestrekk er den nennsomme bruken av fokus; deler av bildene blør ut, og blir nærmest drømmeaktige. David Fincher bruker forøvrig en slik teknikk i The Social Network og The Girl With the Dragon Tattoo, henholdsvis i montasjesekvensene som oppsummerer Winklevoss-brødrenes rokonkurranse og Harriet Vangers forsvinning.
Daemonium etablerer først en alvorlig tone. Vi møter to jenter i skogen, og den ene er åpenlyst underkuet av den andre. Undertrykkeren utøver sin makt ved å tvinge venninnen til å skyte med pistol i skogen. Hvis ikke hun tør, skal hun få smake mobbepisken. Mot sin vilje tar jenta seg sammen og skyter løs, for så å oppdage at hun har truffet en mann – en tilfeldig forbipasserende. Nå er hun plutselig skyldig i drap, selv om hun aldri ville nærmet seg pistolen uten presset fra venninnen. Plutselig er de to nødt til å samarbeide, og sekvensen der de sleper liket bortover bakken med høstløv, kunne vært som snytt ut av Alfred Hitchcocks Men hvem drepte Harry? (1955). Dette understrekes av musikken, som åpenbart hyller Bernard Herrmann. Når de ser seg nødt til å skyte et vitne, graver de et hull i bakken for å kunne dekke over likene, men oppdager at det neppe blir stort nok for å kunne romme kroppene – i alle fall ikke i sin helhet. Med forbausende rasjonalitet beslutter de seg for å kappe opp likene med øks. Dette er selvfølgelig brutalt, fordi det involverer barn, og dette skaper en morbid komikk som undertegnede fant særdeles kostelig. Dessuten overdriver aldri Steffensen blodsutgytelsen – selv i zombiefilmen Dødsone er virkemidlene nedtonet.
Filmens avslutning fullbyrder den fandenivoldske tonen, og skaper paralleller til filmer som The Good Son (Joseph Ruben, 1993) og The Children (Tom Shankland, 2008), der barn henretter voksne med aller største ro.
Et hint av alvor
Snøkulen er mer alvorlig i tonen, og markerer i så måte et brudd for Steffensen. Også dette er en apokalyptisk/post-apokalyptisk film, men der Dødsone forholder seg til zombiefilmsjangeren med ironisk ditanse, er Snøkulen tung og inderlig, og beslektet med filmer som The Road (John Hillcoat, 2010). På mange måter er den også Steffensens aller mest gjennomførte film; de digitale effektene er virkelig imponerende til å være utført på magert budsjett, og tablåene er ekspressive, nærmest maleriske. Selve filmspråket er særlig raffinert; glidende panoreringer og seige kamerabevegelser som støtter opp under følelsen av tomhet. Ettersom anslaget i Snøkulen er så ambisiøst, skrur man også opp forventningene til hvordan tematikken behandles, til substansen i det hele. Om man skal innvende noe – både med Snøkulen og Daemonium – må det være en vag anelse om at Steffensen ikke helt vet hva han ønsker å fortelle om og hvorfor. Med argusøyne kan filmene derfor fortone seg som «øvelser». Det er i utgangspunktet ikke noe negativt, men med et så åpenbart talent for det visuelle, er det viktig at Steffensen også utfordrer seg selv som historieforteller. Samtidig er han en av de relativt få her til lands som virkelig skjønner at filmen er et øyeblikksmedium, og at dette også gjelder kortformatet. Mange filmskapere forfekter å lage fullblods fortellinger, med forsøksvis komplekse rollefigurer, på fem og ti minutter. Resultatet ender ofte med å falle mellom to stoler, ettersom de verken engasjerer tilskueren emosjonelt, eller makter å bygge opp et distinkt fiksjonsunivers fordi all oppmerksomhet er rettet mot selve historiefortellingen. Eksamensfilmene ved Den Norske Filmskolen bærer ofte uheldig preg av dette, og i så måte har studentene der – som indoktrineres til å respektere treaktsstruktur og andre regler fra dramaturgiens ABC – noe å lære av Steffensens tilnærming til kortfilmformatet.
Det som er helt sikkert er at Christer Steffensen på et eller annet tidspunkt kommer til å lage spillefilm. Sannsynligvis før vi vet ordet av det. Jeg gleder meg allerede til å se hva han kan få til med større rammer!
Jeg har tidligere skrevet om Christer Steffensens musikkvideo Dyst her.
Analysen er skrevet av Lars Ole Kristiansen, redaksjonsmedlem i nettmagasinet Montages
